Mer Sliteneliten i monitor!
Engasjerte maksimalister med et JA-sound! Sliteneliten har spilt sammen siden 2019 og oppstod gjennom at bassisten Maria Refsland hadde en drøm om å spille i punkeband. Hun inviterte alle kvinner hun kjente til en øving. Silje Strøm (tverrfløyte), Inga Haugdahl Solberg ( fele), Ylva Gulpinar ( gitar), Synneva Gjelland (gitar) og Thea Marie Kvam ( trommer) var noen av de som dukket opp på øvingen og som ble til Sliteneliten. “ Bra det ikke var noen slemme som kom”, sier bandet.
Hvordan vil dere beskrive soundet deres?
Alle i bandet vil spille hele tiden, så det har på en måte blitt vår sound. Vi er maksimalister og lar oss inspirere av alt fra Amtmannens døtre til Adele, så alt har plass! Vi kaller dette et JA-sound!
Har dere noen råd til nyetablerte band til hvordan man finner sin egen sound?
Vårt beste tips er bare å tenke “JA” til alt man synes høres bra ut, og deretter legge de ulike elementene oppå hverandre!
Hva slags musikkutstyr er dere avhengige av for å skape soundet deres?
Vi tror jo selv at vi er punkere, så vi har ikke hittil vært så nøye på utstyr. , Men nå har vi begynt å tillate mer enn én effektpedal i bandet, så vi begynner kanskje å bli litt finere på det. Vi spiller egentlig ganske clean. I studio og miks vil vi kanskje ofte bare at ting skal være tydelig og markert.
Var det naturlig for dere å ha et så tydelig politisk budskap i tekstene deres, eller ble det utviklet over tid at dette skulle være en del av hvem dere er som band?
Hm, godt spørsmål. Det ble vel fort tydelig fordi Maria spøy ut en hau av tekster med politisk budskap fra dag én. Alle i bandet visste kanskje ikke at det var dette de gikk til, men vi er jo veldig enige i budskapet og syns dette føles bra og viktig. Flere av oss er aktivister, men det er nytt å sette dette i sammenheng med musikk. Vi tenker om oss selv at vi er halvt band og halvt politisk prosjekt, og det synes vi er bra.
Kan dere fortelle litt om prosessen rundt den nyeste låta deres «Leve føden»?
Produksjonsselskapet Herstory tok kontakt med oss, og lurte på om vi ville lage en låt til dokumentaren “Bunadsgeriljaen”. Det er jo ikke slik det pleier å være, men sånn var det her. De foreslo at vi enten kunne lage noe eget, eller spille inn en ny versjon av låta “Å jenter” av 70-talls visegruppa Kjerringrock. Vi ville lage noe eget, men satt oss ned og spilte litt på “Å jenter” og hentet inspirasjon fra denne. Inga skrev teksten, mens Maria og Synneva lagde musikken. Synneva satt ved pianoet og prøvde seg fram med melodier, og Maria ble med gjennom å legge koringer og tilpasse tekst- og verselinjer.Låta ble til ganske raskt! Vi øvde først litt hver for oss, i mindre grupper og alene. Det ble plutselig hastverk med å få levert låten til filmen, og vi hadde vel egentlig ikke spilt låta sammen med hele bandet før vi var i studio. Det ble en overraskelse hva som kom ut hver gang noen satte seg ned foran mikrofonen i studio, og til stor jubel!
Hvordan er arbeidsprosessen deres fra en idé til en ferdig låt?
Vanligvis er det ikke slik vi gjorde med “Leve føden”, men prosessener litt forskjellig hver gang vi skal lage en ny låt egentlig. I starten jamma vi ut låter og skrev tekst sammen. På dette tidspunktet bodde vi alle i samme område og kunne ha faste ukentlige øvinger. Dette var våren 2019, en gyllen tid og vår første tid som band. Medlemmene i bandet har i ettertid flyttet hit og dit. Dette har gjort låtskrivingsprosessen litt mindre kollektiv.
Det er ofte Maria som kommer med en tekst, og hun har kanskje en refrengmelodi til teksten. Da trenger hun kanskje hjelp til resten av melodien, noe som Synneva ofte gjør. Andre ganger lager Synneva hele melodien. Vi har også noen låter hvor Inga har laget melodi eller tekst. Uavhengig av hvordan vi jobber i starten, fortsetter prosessen med at det lages en demo av låten. Enten med bare vokal, eller med piano/gitar. Resten av bandet hører på låta og føler litt på om vi liker den, og om man får noen idéer til hva man kan spille på sitt instrument.
Så møtes vi og prøver oss. Vi kommer også med tips til hverandre om hva man kan gjøre på sitt instrument: “Hva om du gjør sånn?”. Man kan velge om man vil ta imot eller avslå forslaget. Vi holder på sånn helt til låta sitter! Etter at vi føler at låta er ferdig gjenstår det å velge om den er bra nok til å spilles inn og være med på plate. Dette velger ut ifra masse kriterier, men først og fremst følelser! Vi spiller “grevli” mye låter, så det er ikke alle vi har klare som kan være med på plata hver gang.
Hvilke band eller artister blir dere selv inspirert av?
Amtmannens døtre må nevnes igjen. Noen av oss kjente til dem før vi startet bandet og andre ikke. Raincoats er også et band vi liker godt, og som inspirerer oss til å fortsette å være skranglete, rare, maksimalistiske og upolerte. Vi elsker fløyten og lekenheten til Tusmørke. Bøyen Beng med sin felepunk. Gaspard med sine catchy, skranglete poppunk med fele. Hillsong United er ganske inspirerende når det gjelder å skulle lage anthems. Svensk visesang må nevnes. Revymusikk og den tradisjonen for lek og moro samtidig som man sparker hardt, her kan vi jo nevne Tramteatret. Og punk, som helhet, som ånd og leveregel!
Det ble plutselig hastverk med å få levert låten til filmen, og vi hadde vel egentlig ikke spilt låta sammen med hele bandet før vi var i studio. Det ble en overraskelse hva som kom ut hver gang noen satte seg ned foran mikrofonen i studio, og til stor jubel!
Hva vil dere at lytterne skal føle når de hører musikken deres?
Vi vil at lytterne skal oppleve håp, mot og glede. Og kanskje også føle litt på den revolusjonære brannen i brystet sitt. Det er også fint om de ler litt, slik som vi gjør selv av musikken vår! Samtidig er det stadig folk som gråter på konsertene våre, så det er jo også en reaksjon. Ofte blir folk ganske gærne også. Ler og hopper med, det er gøy!
Dere har en utrolig bra tilstedeværelse på scenen. Har dere noen råd til hvordan andre band kan engasjere publikum på en konsert?
Det er viktig å ha det gøy. For oss hjelper det å ha med oss Voss’ egen Adele og standup fra Flekkefjord. I tillegg insisterer vi ganske skamløst på at publikum skal være med, noe vi tror at de synes er greit. Vi prøver jo egentlig bare å være veldig ærlige – og være oss selv, for å si det på en klisjéaktig måte. Men ja, vi henvender oss jo veldig utover da. Vi spiller på en annen måte når det er konsert enn når vi er på øvingsrommet.
Hva er planene videre?
Vi skal spille konserter rundtom i landet. Silje har akkurat sagt opp jobben, og hvis flere i bandet følger hennes eksempel så blir det jo gode muligheter for masse spilling fremover. Vi planlegger blant annet en ganske artig 8. mars-konsert i 2024! Og så må vi jo lage en plate til. Vi har åtti mer eller mindre ferdige låtskisser som må bli til noe. Så vi må henge i.Drømmen er å dra over dammen, og sette opp en revy. Vi har også veldig lyst til å spille i Danmark til våren. Erobring av Danmark, Sverige, Finland, Island bør vi jo få til! Kanskje hele Europa også!
